Moderne konkurranseidrett

Historien om den moderne konkurranseidretten er i stor grad historien om de moderneolympiske lekene, som ble arrangert for første gang i Athen i 1896. På mange måter var det den engelske sporten som ble eksportert, men etter hvert forsvant de opprinnelige danningsidealene mer og mer til fordel for tanker om "sport for sportens egen skyld". De ulike særidrettene dannet internasjonale forbund der representanter fra medlemsland fattet vedtak. Fra 1930-åra var det ikke lenger England som hadde ledelsen i utviklingen av internasjonal idrett.

I noen særidretter ble det avholdt verdensmesterskap fra slutten av 1800-tallet, og allerede før 1900 - eller før 1905, om en vil - hadde f.eks. Norge fått sine første verdensmestere i idretter som sykling, skyting og hurtigløp på skøyter. I enkelte idretter var ikke behovet for eget VM til stede, som i tennis, der Wimbledon-turneringen startet opp i 1877. Innen sykkelsporten fikk Frankrike Rundt, som ble arrangert for første gang i 1903, vel så stor prestisje som VM. Friidretten hadde derimot nok med OL i tillegg til EM inntil det første VM ble avviklet i Helsinki først i 1983.

Parallelt med framveksten av den internajonale arbeiderbevegelsen vokste det også fram en internasjonal arbeideridrett. Det ble arrangert egne mesterskap for arbeiderne, også på den internasjonale arenaen. Dette gjaldt mesterkskap i enkelte særidretter og egne arbeider-OL. Disse ble gjennomført som ledd i kampen mot "den borgerlige idretten" i en periode da de sosiale motsetningene var sterke og diktaturene var på frammarsj i mellomkrigstida. Mange unge arbeidere opplevde denne rivaliseringen som et vanskelig dilemma. Det mest kjente arrangementet var kanskje det som aldri ble gjennomført, arbeider-OL i Barcelona, som ble avlyst pga. den spanske borgerkrigen.