Tida etter den kalde krigen

I 1985 overtok Gorbatsjov styringen av Sovjetunionen, høsten 1989 falt de kommunistiske regimene i Øst-Europa sammen med Berlin-muren, Tyskland ble samlet til én stat året etter, og ved årsskiftet 1991/1992 ble Sovjetunionen oppløst. Tida rundt 1990 markerte slutten på en periode i historien preget av rivalisering mellom en kommunistisk, østlig verden og en kapitalistisk, vestlig verden. Den europeiske idrettsscenen ble preget av en rekke nye land, mens andre gikk over i historien. I VM i kvinnehåndball i 1990 vant Sovjetunionen foran Jugoslavia, Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Et drøyt år etterpå eksisterte ingen av dem i samme form. (Det gjorde egentlig ikke de to tyske statene heller da turneringen ble spilt, men de stilte slik som de hadde kvalifisert seg.) I VM-finalen i ishockey i 2000 møttes Tsjekkia og Slovakia, som skilte lag i 1992/93. Kvalifiseringspuljene til VM og EM i fotball består ikke lenger av 3-4, men av 5-6, lag. USA stod igjen som verdens eneste supermakt, og i Europa var det mer og mer EU som kom til å dominere utviklingen. Sentrale stikkord her er økonomisk liberalisme med fri flyt av bl.a. kapital og arbeidskraft over landegrensene.

Bosmann-dommen er kanskje det mest omtalte resultatet av denne utviklingen. En belgisk fotballspiller, som ellers aldri hadde fått noe større kapittel i fotballhistorien, førte sak i EU-domstolen for å få fjernet overgangspenger for spillere som var uten kontrakt med en klubb, altså når kontraktstida var over. (Han vant saken, men fikk selv ingen ny, feit kontrakt.) Dermed fikk spillerne mye større makt på markedet - og det samme gjaldt de aller største klubbene, som hadde nok kapital til å hente de dyreste spillerne (eller som Real Madrid, som ikke hadde annet enn bunnløs gjeld, men kjøpte spillere likevel!). Begrepet "Bosmann-spiller" oppstod, en spiller som står fritt til å inngå kontrakt med hvilken som helst klubb, og dette overgangsprinsippet kom selvfølgelig også til å gjelde innenfor andre idretter. Dessuten forlangte EU slutt på alle regler som satte grenser for hvor mange spillere fra andre EU-land som fikk stille for en klubb, både i nasjonale ligaer og i E-cuper. Pga. EØS-avtalen behandles norske spillere på lik linje med spillere fra EU-land, i motsetning til spillere fra f.eks. Øst-Europa, Afrika og Sør-Amerika. En klubb som Chelsea har noen ganger stilt uten en eneste engelsk spiller, og i FC Barcelona har det i de siste åra vært vel så mange nederlandske som spanske spillere på banen. Da EU så krevde at også spillere som hadde kontrakt, fritt kunne gå til en annen klubb, som i arbeidslivet for øvrig, reagerte representanter for klubbene, og EU og UEFA (det europeiske fotballforbundet) måtte forhandle seg fram til et kompromiss.