Framvekst av organisert idrett

Den organiserte idretten i Norge hadde et naturlig jordsmonn å vokse i. Det lå til rette for aktiviteter som ski, skøyter, løping, svømming, roing og seiling. Tradisjonelt var det stor forskjell på de to konkurrerende aktivitetene om vinteren. Skøyteløp var "sport for sportens egen skyld". I siste halvdel 1800-tallet var skøytebanen et naturlig samlingspunkt om vinteren i store deler av det nordlige Europa, mens skigåing tradisjonelt var knyttet til ærlig arbeid i skogen. En viktig drivkraft bak organiseringen av idretten var forholdet til Sverige, der unionen var en kilde til konflikt.

Derfor er det ikke overraskende at skyting var den idretten som først ble organisert. Det første skytterlaget dukket opp i Kristiania i 1849, mens "Centralforeningen for Udbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug" ble stiftet av ledende menn, ikke minst offiserer, i 1861 som den første landsomfattende idrettsorganisasjonen. Ved siden av forsvarssaken var også jakt, skytekonkurranser og sosialt fellesskap viktige motiver.

Det var ikke tilfeldig at en tysk innvandrer, Joseph Stockinger, grunnla Christiania Turnforening i 1855, for Tyskland var turnsportens hjemland, og der var den knyttet til fedrelandskjærlighet og patriotisme. I Tyskland stod apparatturn i sentrum, mens svenskene la vekt på linjegymnastikk. Turnerne i Norge ville kombinere disse to retningene, og målet var heller å utvikle sunne og harmoniske mennesker enn å tjene forsvarssaken. Turnforeningene hadde også andre aktiviteter på programmet, f.eks. turmarsj, ski og skøyter. Som den første særidretten etablerte turnsporten et landsomfattende forbund i 1890, og dette holdt seg utenfor Centralforeningen.

Dermed var det to landsomfattende organisasjoner, den ene med vekt på forsvarssak, den andre med vekt på helse. I 1880- og 1890-åra kom imidlertid den engelske sporten til Norge. Det var engelskmenn, skotter og nordmenn som hadde vært i England, som brakte den hit. I motsetning til i England ble hovedvekten lagt på "sport for sportens egen skyld". Dette passet bra sammen med norske skøytetradisjoner, de nye skikonkurransene i bl.a. Telemark og Kristiania og roing. Dessuten brakte den engelske sporten med seg nye idretter som friidrett, sykling, tennis og ikke minst fotball. Den første fotballklubben ble stiftet i Kristiania i 1885.

Det hevdes at verdens første store skøyteløp fant sted på isen utenfor Akershus festning i 1863 med 10000 tilskuere. Den virkelig store begivenheten var imidlertid duellen mellom Axel Paulsen, i dag mest kjent som opphavsmann til spranget "axel" i kunstløp, og nederlenderen Renke van der Zee for 30000 tilskuere på Frognerkilen, et "veddemål" om retten til å kalle seg "verdensmester", og et oppgjør der "nasjonens ære stod på spill" i en idrettskonkurranse for første gang i Norge. Axel Paulsen vant "veddemålet" overlegent, og norske aviser beskrev den stakkars nederlenderen som fullstendig ødelagt både psykisk og fysisk etter nederlaget. Den første vinneren av et verdensmesterskap var imidlertid Wilhelm Henie i banesykling i 1894, 100 km med pace. Han måtte forresten stille for Danmark da Norge ennå ikke hadde noe eget sykkelforbund, og medaljene hans ble siden hengt over senga til dattera Sonja for å spore henne til treningsinnsats! Ole Østmo ble verdensmester i skyting i 1897 og Peder Østlund på skøyter i 1898.

"Norsk Forening for Lystseilas" ble stiftet i 1883, og fra 1893 til 1911 etablerte følgende særidretter egne forbund: skøyter, friidrett, roing, fotball, ski, tennis, svømming, sykling og fekting. Dette var et uttrykk for egenverdien ved idretten, ikke nytteverdier som forsvar og helse. Samtidig var det en parallell til det som foregikk i verden for øvrig.Det var mange som ikke likte utviklingen, blant andre polarforskeren og skiløperen Fridtjof Nansen. Andre mislikte sterkt det faktum at også kvinner begynte å drive idrett. Kvinnelige skiløpere hadde altfor lett for å hyle og skrike når de falt, var det noen som mente. Idrettslederen Laurentius Urdahl hadde uttrykt skepsisen mot særidrettene slik i 1892:

Lad os alle slutte os sammen og blive enige om at banlyse den sportsfeber, som fra udlandet er ifærd med at trenge ind over os. Den bringer os intet godt.

Samtidig hadde skytterbevegelsen vært igjennom en splittelse. Som følge av den politiske kampen mellom kongen, regjeringen og embetsmennene på den ene sida og Stortinget på den andre, som endte med innføring av parlamentarisme i 1884, ble det dannet folkevæpningssamlag fra 1881. Disse var også en protest mot den udemokratiske ledelsen av Centralforeningen, som etter hvert ble utkonkurrert både etter antall medlemmer og antall skytterlag. I 1893 ble alle skytterne igjen samlet i Det Frivillge Skyttervesen, og det aller første landsskytterstevnet ble arrangert.