|
|
|
|
|
|
Etterkrigstida: nord-sørFra slutten av 1950-tallet skjedde det en utvikling som bokstavelig talt kom til å forandre verdenskartet. De europeiske kolonimaktene måtte etter hvert gi slipp på koloniene sine, og dette gjaldt i denne perioden særlig på det afrikanske kontinentet. Etiopia hadde riktignok en lang tradisjon som selvstendig stat, og i 1960 kom det et avgjørende gjennombrudd for afrikansk idrett da nettopp etiopieren Abebe Bikila vant det olympiske maratonløpet i Roma. Det bemerkelsesverdige var at han også løp barbeint! Et annet poeng er det faktum at det nettopp var det fascistiske Italia som underla seg Etiopia i 1935. Fire år etterpå i Tokyo gjentok Abebe Bikila triumfen. Den samme Abebe Bikilas liv var for øvrig tragisk. Han ble funksjonshemmet etter en trafikkulykke og døde i relativt ung alder. Abebe Bikilas gullmedaljer var startskuddet på en rekke triumfer for afrikanske mellom- og langdistanseløpere. De har i første rekke kommet fra to regioner: Øst-Afrika, med land som Kenya og Etiopia i spissen, og Nord-Afrika, med land som Marokko og Algerie. I de siste tiåra har det nærmest vært en sensasjon om løpere fra andre land, f.eks. Vebjørn Rodal, klarte å gå til topps på distanser fra 800m og oppover. Det har vært gitt mange forklaringer på denne dominansen, og i stor grad kan en sikkert ta utgangspunkt i kulturelle forhold. Løperne har f.eks. som barn måttet bevege seg over store avstander på vei til og fra skolen. De har en stor fordel av at de ofte lever i stor høyde. Langdistanseløp er ingen idrett der det kreves store økonomiske ressurser. Det er en idrett som har blitt kultur i disse områdene, og spesielt ikke i Øst-Afrika kan konkurransen fra andre idretts- og fritidstilbud være særlig stor. Til gjengjeld er det en hard konkurranse løperne imellom, noe som skaper et høyt treningsnivå. Langdistanseløp er en måte å skaffe seg noen ekstra goder på i et fattig samfunn, og da er en villig til å slite litt mer. Det har også vært pekt på forskjeller i kroppsbygning hos øst-afrikanere og vest-afrikanere. Verdens beste sprintere har stort sett sin bakgrunn fra den sistnevnte regionen, enten de gjennom århundrene har havnet i USA, Canada, Cuba, Jamaica, Bahamas eller Storbritannia - eller blitt værende i land som Nigeria og Ghana. I Montreal i 1976 var forresten de afrikanske utøverne fraværende fra resultatlistene. Bakgrunnen var at New Zealand hadde spilt landskamp i rugby mot raseskillestaten Sør-Afrika. Kampen mot apartheid var noe av det som samlet afrikanerne på tvers av andre skillelinjer, og de krevde at New Zealand skulle utelukkes fra OL. (Sør-Afrika hadde vært utestengt fra 1968.) Kravet ble avvist av Den internasjonale olympiske komité, bl.a. med henvisning til at rugby ikke stod på det olympiske programmet, og afrikanske land svarte med boikott. En annen prestisjefylt idrett der afrikanerne etter hvert har begynt å utfordre europeerne, er fotball. I VM-sammenheng har fortsatt sør-amerikanerne og europeerne overtaket (ni mot åtte til de to kontinentene: Brasil har fem, Uruguay og Argentina to hver, Tyskland og Italia har tre titler, mens England og Frankrike har hver sin tittel - begge på hjemmebane.) De olympiske fotballturneringene har derimot i stor grad blitt preget av afrikanske land. I Atlanta i 1996 vant Nigeria, mens Kamerun gikk til topps i tusenårslekene i Sydney (og da snakker vi ikke om kvinneturneringen). Mange føler at tida er inne til å åpne for flere plasser til afrikanske land i VM-turneringene, og ikke minst er det mange som mener at det nå er på tide at et av verdens mest prestisjefylte arrangementer, nemlig fotball-VM, burde tildeles et afrikansk land. Stor var derfor skuffelsen og til dels raseriet da Sør-Afrika, der det hvite apartheid-styret var avløst av svart flertallsstyre i første halvdel av 1990-tallet, tapte mot Tyskland med minst mulig margen da kampen om turneringen i 2006 ble avgjort. |