| |
|
|
|
|
|
Etterkrigstida: øst-vestEn sterk drivkraft i internasjonal konkurranseidrett i perioden etter annen verdenskrig fram til ca. 1990 var rivaliseringen mellom øst og vest. I den første tida holdt Sovjetunionen seg borte fra internasjonalt idrettssamkvem, men da landet kom tilbake på verdens idrettsarenaer, stod det fram også som en idrettens supermakt. Allerede i Helsinki-OL i 1952 var landet på andreplass på medaljestatistikken, og siden var det på topp i hvert eneste sommer-OL fram til og med 1988 - med unntak av Tokyo-OL i 1964 og Mexico-OL i 1968, da USA snek seg foran, og i Los Angeles-OL i 1984, da øst-europeiske land holdt seg borte, offisielt av "sikkerhetsmessige årsaker". I virkeligheten var det en reaksjon på at USA og mange andre vestlige land boikottet Moskva-OL i 1980 pga. krigen i Afghanistan. Når det gjelder vinter-OL, deltok ikke Sovjetunionen i Oslo i 1952, men fra Cortina-OL i 1956 til Calgary-OL i 1988 var landet best med unntak av Grenoble-OL i 1968, da faktisk Norge gikk til topps, og 1980-OL i Lake Placid, da amerikanerne opplevde å bli slått av både Sovjet og idrettsgiganten DDR, som da ble beste nasjon. Sovjetunionen og deres allierte i Øst-Europa satset knallhardt på sport, bl.a. for å gi et positivt bilde av det kommunistiske samfunnssystemet. Både verdensopinionen og den hjemlige opinionen skulle overbevises, og i forhold til sistnevnte målgruppe fungerte idretten på mange måter som i Romerriket. Talentfulle og ambisiøse ungdommer ble tilfredsstilt gjennom de privilegiene idrettskarrieren kunne gi, ikke minst sjansen til å besøke den vestlige verden, samtidig som publikum kunne la seg begeistre over landets triumfer. Når det gjelder DDR (Den tyske demokratiske republikk), hadde idretten i større grad også som oppgave å bygge opp en nasjonal identitet for den unge staten, som hadde oppstått i 1949, da Sovjet, USA, Storbritannia og Frankrike ikke lenger klarte å styre det okkuperte Tyskland sammen. Fram til og med 1964 deltok faktisk de to tyske statene i en samlet tropp i olympiske leker, men fra 1968, da DDR deltok for første gang under eget flagg, var landet med 17 millioner innbyggere stort sett på annenplass i vinter-OL og på tredjeplass i sommer-OL. I forhold til innbyggertallet klarte ikke den vestlige eller kapitalistiske verden å konkurrere. Den andre tyske staten (BRD eller Vest-Tyskland) med sine 60 millioner innbyggere var f.eks. sjanseløs mot lillebror i øst. Årsakene lå nettopp i samfunnssystemet: Særlig i DDR ble det sprøytet enorme pengesummer inn i toppidretten på bekostning av andre formål, pengesummer som hadde vært utenkelige i et demokratisk samfunn, og som siden bidrog til at staten i praksis gikk konkurs. Barn ble testet, målt og veid, og idrettstalenter ble tatt ut av vanlig skole og plassert i egne spesialskoler for framtidige toppidrettsutøvere. I den vestlige verden kunne en til nød godta toppidrettsgymnas o.l. I et diktatur kunne en lettere gjennomføre tvangstiltak under trening og konkurranser, noe som selvfølgelig ikke alltid er en fordel. Bl.a. på alle utenlandsturer ble det sendt rapporter tilbake til Statssikkerhetstjenesten (Stasi). Fotballspillere som gikk "en tur på byen", hørte iallfall til sjeldenhetene. I mange idretter uten særlige utsikter til å tjene store penger selv for olympiske mestere, f.eks. roing, padling og skøyter, kunne idrettsmenn fra Øst-Europa oppnå større fordeler innenfor sitt system. Sist, men ikke minst, ble det drevet rovdrift på mennesker gjennom systematisk doping. Selvfølgelig dopet også idrettsutøvere seg i den vestlige verden, men det ble ikke gjennomført systematisk i samme grad som f.eks. i DDR, der det var et hemmelig, nasjonalt doping-program, som utøverne hadde små muligheter til å trekke seg unna. Dessuten visste de sannsynligvis lite om skadevirkningene. |