Fra vikingtida til 1800-tallet

6000 år gamle helleristninger forteller at nordmenn har gått på ski, men skrevne kilder har vi først med sagalitteraturen. Før kristendommen kom til Norge for ca. 1000 år siden, ble hodet og kroppen sett på som en enhet, akkurat som hos de "gamle grekerne". Sagaene vitner om at det var like viktig å være en god skald som en dyktig idrettsmann som dugde i strid. Snorre beretter om Olav Tryggvason, han som døde i slaget ved Svolder i år 1000, at han balanserte på årene mens mennene rodde, kunne sjonglere med tre sverd, hogge med begge hender og kaste to spyd på en gang. Hirdskaldene, som var ansatt for å rose kongen, kjempet i fremste rekke, fikk banehogg, kvad et kvad og døde. I islandske ættesagaer forekommer det en slags ballspill der temmelig mye ser ut til å ha vært tillatt. Birkebeinerrennet mellom Lillehammer og Rena er inspirert av fortellingen om kongssønnen Håkon Håkonsson, som ble reddet unna baglerne av de to skiløperne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka i 1206.

Den første store idrettshelten i moderne tid var sogningen Mons Monsen Øhren, bedre kjent under kunstnernavnet Mensen Ernst. Hans spesialitet var ekstremt lange løp i ensom majestet. I skreppa hadde han alltid kart, kompass og sekstant. I 1832 løp han fra Paris til Moskva, 2500 km, på 14 dager. I 1833 fullførte han München-Nauplia (Peloponnes, Hellas) på 24 dager. Tre av disse tilbrakte han i fengsel, distansen var 2700 km, som gikk gjennom fjellområder og krigssoner. Den største prestasjonen var nok løpet fra Istanbul til Calcutta og tilbake igjen i 1836. Strekningen på 8300 km gjennom fjell, ørken og jungel gjorde han unna på 59 dager. Han var egentlig budbringer som antikkens "maratonløpere". Slike prestasjoner ble høyt verdsatt, og husmannssønnen fikk innpass hos fyrster og adelsmenn. Sitt siste oppdrag i 1843, å finne Nilens kilde, fullførte han aldri. Skjebnen innhentet han ved Nilens bredder 47 år gammel...