Kommersialisering og "idrettsunder"

Om de ærverdige stifterne av Centralforeningen i 1861 hadde latt seg rive med i begeistringen på Lillehammer i 1994, skal være usagt, men de hadde iallfall gledet seg mer over skiskytternes enn brettkjørernes prestasjoner i Nagano-OL fire år etterpå. Det er ingen tvil om at norske idrettsutøvere fra begynnelsen av 1990-åra leverte langt sterkere prestasjoner i internasjonale konkurranser enn hva vi hadde vært vant med tidligere. Det ble 42 gullmedaljer (hvis både Alsgaard og Estil får sine etter diskvalifikasjonen av Mühlegg) i løpet av fire vinter-OL fra 1992 til 2002, og med gullmedaljene i sommer-OL fra 1992 til 2000 i tillegg kom det totale antallet opp i 50 (eller 48 hvis IOK ikke aksepterer Alsgaard og Estil som gullvinnere på jaktstarten i Salt Lake City) på syv OL. På 1980-tallet ble det til sammenlikning seks gullmedaljer på fem OL (Norge boikottet jo sommer-OL i Moskva i 1980.) I perioden 1968-1976 hadde det gått bedre med 15 gullmedaljer til sammen, ikke minst takket være Grenoble-OL i 1968, mens det fra 1956 til 1964 ble tre hvert år, altså ni til sammen i perioden.

Selvfølgelig hadde det også gått bra ved noen anledninger tidligere, ikke minst i Antwerpen i 1920, og ved flere vinter-OL hadde Norge blitt beste nasjon til tross for færre medaljer. Det har med andre ord kommet til en rekke nye øvelser i olympisk sammenheng. (På den annen side er det grunn til å stille et aldri så lite spørsmåltegn ved nivået i "de gode, gamle dager". Det er selvfølgelig ikke helt rettferdig å sammenlikne resultatene i målbare idretter, men...) En del av forklaringen på framgangen er nok også at nivået i noen idretter ble noe svekket av utviklingen i Øst-Europa fra 1989. Det er også et faktum at framgangen først og fremst kom i vinteridretter, og at mye av grunnen til det var den inspirasjonen - og de økte sponsorbidragene - norsk vinteridrett fikk da Lillehammer fikk tildelt lekene av IOK like før åpningen av sommer-OL i Seoul i 1988. En del medaljer kan også tilskrives noen spesielle talenter som ikke kan "planlegges": Koss, Dæhlie, Kjus, Hattestad, Holmann. Men det forklarer ikke den store framgangen til for eksempel det norske fotballandslaget, som på 60- og 70-tallet av og til hadde gått under tilnavnet "Sportsklubben 09"...

Gjennom 1980- og 1990-tallet gjennomgikk det norske samfunnet en grunnleggende endring. Det skyldtes velstandsutviklingen, bl.a. oljemilliardene, som riktignok mange hevder aldri å ha sett noe av. Et konkret resultat er selvfølgelig at idretten, ikke minst toppidretten, fikk rikelig tilgang på sponsormidler, iallfall sammenliknet med tidligere. Viktig er også den forandringen i mentaliteten i det norske samfunnet som har funnet sted. På mange måter har vi blitt "amerikanisert" ved at pengene har fått større makt. Å spekulere på børsen ble tidligere sett på som nærmest uhederlig, fra "jappetida" på 1980-tallet har det vært motesak og "folkesport". "Sekstiåtterne" gikk inn i roller som bedriftsrådgivere, trenere (Egil Olsen, Nils Arne Eggen, Sven Tore Jacobsen) eller ledere, der de kjempet om sponsormidlene og satt rundt styrebordene og på VIP-tribunene sammen med "japper" og andre mangemillionærer. I et samfunn der nødvendige materielle behov er dekt, er det viktigere å "realisere seg selv" ved å lykkes i noe, og det har blitt akseptert å sette seg høye mål og fortelle om dem. Idrettsheltene var tidligere oftest skøyteløpere fra arbeiderklassen eller langrennsløpere fra landsbygda. Etter en triumf skulle de nærmest be om unnskyldning for at de hadde vært heldige med forholdene eller skismøringen - eller begge deler -, sende en hilsen hjem til mor og far i radioen og stikke rett til skogs igjen. Likhetstanken og janteloven var dypt rotfestet i den norske folkesjela. Det var knapt tillatt å ha ambisjoner - og iallfall ikke fortelle om det. Da skiløperne på 1970-tallet begynte å stille seg opp med skia under TV-intervju, ble de først latterliggjort. Vi fikk på mange måter en ny type idrettsutøvere.

Et påfallende fellestrekk ved mange av de norske medaljevinnerne etter 1990, er at de kom fra samme fylke, nemlig Akershus. I Nagano i 1998 fikk løpere fra dette fylket plassene 1 (Buraas), 2 (Furuseth), 4 (regjerende verdensmester Stiansen) og 7 (OL-mester Jagge fra 1992) i slalåm. Han som vant to gull og tre sølv i alpin-VM året etterpå (Kjus), var ikke god nok for "fylkeslaget"! Da har vi verken nevnt Koss, Karlstad, Dæhlie, Alsgaard, Hanevold, Skari (Martinsen), Hattestad eller Hattestad! Akershus har innbyggere med høy gjennomsnittsinntekt. Undersøkelser viser at medaljevinnerne våre stort sett kommer fra såkalt vellykkede hjem, oftest solid middelstand, der de har fått god støtte opp gjennom oppveksten. (Den offentlige støtten i for eksempel Bærum kommune var heller ikke så aller verst: 50 millioner av skattepengene gikk til idretten i landets rikeste kommune hvert år.) Den nye mentaliteten med større vekt på "egodyrking" og "selvrealisering" har blitt kombinert med norske idrettstradisjoner. Fylket ligger nær Norges eneste storby, samtidig som de fleste innbyggerne også har nær tilgang på grønne områder, slik at de naturlig har kunnet utvikle ferdigheter i retning av idretter som langrenn, skiskyting, alpint, skøyter, friidrett, roing, padling og seiling, og da de vokste opp på 1970- og 1980-tallet, var det solide snøvintre...

Tidligere hadde toppidretten måttet begrunne krav om økonomisk støtte med at den stimulerte masseidretten, men alt i 1970-åra ble idretten, også toppidretten, betraktet som en del av "det utvidede kulturbegrepet", samtidig som utøverne ble regnet som verdige til statsstipendier. Toppidrettens egenverdi ble enda klarere understreket i nye kulturmeldinger tidlig på 1980-tallet, først av en regjering fra Arbeiderpartiet (Brundtland), deretter av en borgerlig regjering (Willoch). Dessuten ble kommersialisering akseptert. Som en følge av den skuffende innsatsen i OL i 1984 opprettet idretten Prosjekt 88, der målet var å oppnå så mange medaljer som mulig i store mesterskap, særlig OL, blant annet gjennom økonomisk støtte fra næringslivet og staten. Da prosjektet skulle evalueres etter to OL i 1988, var vel ikke resultatet all verden. I Calgary klarte ikke Norge for første gang i historien å ta en eneste gullmedalje i et vinter-OL, mens det ble to i sommer-OL i Seoul. Prosjektet ble imidlertid videreført, nå altså med Lillehammer-OL som en viktig drivkraft, og omdøpt til Olympiatoppen. Et biprodukt av satsing på toppidrett var at kampen mot doping måtte intensiveres. I Norge ble det gjennomført testing av utøverne i treningsperioden før de fleste andre land, og norsk idrett ble rystet av flere avsløringer. Men enkelte konkurrenter var nok dårligere forberedt enn nordmennene og fikk større problemer med å tilpasse seg etter hvert som kampen mot doping ble tatt mer alvorlig internasjonalt...

NIF begynte i større grad å stille politiske krav. Organisasjonen forlangte større andel av tippemidlene, ikke minst fordi det nye Lotto-spillet på 1980-tallet ble en alvorlig konkurrent til fotballtipping, noe som førte til konflikt med politiske myndigheter. Hans B. Skaset, som siden ble ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet med ansvar for idrettssaker, stod som NIF-leder fremst i denne kampen. Disse midlene skulle ikke minst gå til idrettsanlegg rundt omring i landet og styrke hele organisasjonen. Idretten fikk delvis gjennomslag, og i 1992 ble alle statlige spill samordnet, samtidig som det ble vedtatt at idretten skulle få en tredel av hele overskuddet. Den organiserte idretten oppdaget også for alvor at sport på TV var et godt salgsobjekt, ikke mist siden det etter hvert dukket opp flere konkurrerende kanaler til NRK. Arrangementer som før hadde blitt overført i "kongelig norsk farvefjernsyn", gikk nå til høystbydende, gjerne en kommersiell kanal.