Fra gjenreising til sekstiåttere

Under krigen hadde folk blitt sulteforet på det meste - også idrett. Nå skulle både topp- og breddeidrett komme i gang igjen. I den store "Fredsmarsjen" høsten 1945 var det 550000 registrerte deltakere som "gikk og gikk..." - til inntekt for gjenoppbygging av norsk idrett på alle plan, samtidig som vi slo Sverige, som "bare" klarte å samle 160000 deltakere. Verre gikk det med fotballandslaget, som hadde feiret så store triumfer i de ellers harde 30-åra. Den kampen endte visst 0-10!

I februar 1946 foregikk så den formelle samlingen av Landsforbundet og AIF til Norges Idrettsforbund, men denne saken var i praksis avgjort i den siste tida før krigsutbruddet og i den første okkupasjonstida. Det var nok en del AIF-veteraner fra mellomkrigstida som hadde problemer med å svelge samarbeidet med "den borgerlige idretten", ikke minst fordi NIFs første leder, Olaf Helset, var general og sjef for hæren. Helset og den tidligere generalsekretæren i AIF, Rolf Hofmo, var på mange måter på linje. Idretten skulle tjene nyttehensyn som forsvarssak og folkehelse.

Av Stortinget fikk Rolf Hofmo i oppdrag å lede et statlig idrettskontor under Sosialdepartementet, det som fra 1950 het Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI), og som da ble lagt inn under Kirke- og undervisningsdepartementet. Dette kontoret fikk ikke minst ansvaret for utbygging av idrettsanlegg. Da Norsk Tipping ble opprettet i 1948, fikk STUI midler å fordele til lag og klubber rundt i landet. Viktige stikkord i denne sammenheng er sentralidrettsanlegg i alle kommuner og gymnastikksaler på alle skoler. Mye av AIFs idrettspolitiske syn fra mellomkrigstida ble realisert, og dette var da også en periode da Arbeiderpartiet hadde et sikkert grep om styringen av landet med flertall på Stortinget og regjeringsmakt, stort sett med Einar Gerhardsen som statsminister og "landsfader". Den sterke statlige styringen førte til protester fra NIF på 50-tallet, og resulterte i at staten gav idretten selv større innflytelse, samtidig som myndighetene mer og mer aksepterte at idretten hadde en egenverdi.

Norge tok på seg store internasjonale idrettsarrangementer i den første etterkrigstida. Allerede i 1946 ble europamesterskapet i friidrett avviklet på Bislett, og så kort tid etter krigen var det nærmest en bragd å gjennomføre. Bedre forberedt var landet selvfølgelig til vinter-OL i Oslo i 1952. Arrangementet var på alle måter en kjempesuksess, og Hjalmar Andersen, Stein Eriksen, Simon Slåttvik, Arnfinn Bergmann og Hallgeir Brenden ble fokehelter.

Det er imidlertid galt å skape et glansbilde av idrettslivet i Norge i etterkrigstida. Medlemstallet i NIF stagnerte, og det var mange grunner til det: Idrettsstreiken hadde ført til at mange barn og unge gikk tapt for idretten. Det var som nevnt intern strid om idrettens formål, og forholdet til staten var problematisk. Dette var nok noe av grunnen til at det var vanskelig å rekruttere ledere. Folk flyttet fra bygdene til byene, noe som førte til at mange måtte etablere seg i nye miljøer. Fellesskapet var ikke så sterkt i de nye "drabantbyene" rundt de store byene. I det hele tatt var folk i 50-åra opptatt av hus og hjem, og de gikk heller turer i skog og mark med venner og familie enn å drive organisert idrett.

På 1960-tallet kom det et vendepunkt. I 1965 var medlemstallet i NIF 430000, mens det i 1985 var 1,6 millioner! Noe av grunnen var at "blendingsgardinsbarna" og "fredsrusbarna" nå begynte å bli voksne. Det kom en rekke nye idretter som volleyball, basketball og ulike kampsporter, samtidig som relativt nye idretter som håndball og orientering fikk stor utbredelse. Det nye TV-mediet sørget for at folk i større grad stiftet bekjentskap med både nye og mer tradisjonelle former for konkurranseidrett. Idretten ble tillagt større samfunnsmessig betydning, ikke minst ble den sett på som en viktig del av det sosiale miljøet og ungdomsarbeidet. Idrettens andel av tippemidlene økte, og resultatet var en kraftig vekst i utbygging av anlegg som svømmehaller, idrettshaller og lysløyper. Norge opplevde en betydelig økonomisk vekst, noe som gjorde det lettere å hente inn sponsormidler. Folk fikk bedre råd og mer fritid. Idrettsbevegelsen begynte å ta barneidretten mer på alvor og laget egne retningslinjer for den. NIF klarte å rekruttere flere kvinner, ikke minst ved at stadig nye idretter ble akseptert som kvinneidrett: langrenn, som hadde vært ansett som "farlig" og "uestetisk" for kvinner, langdistanseløp, skiskyting, fotball...

Allerede i 1965 vedtok NIF å satse mer på den voksne breddeidretten, og i 1967 startet Trim-aksjonen, som også fikk stor betydning for veksten i medlemstallet for organisasjonen. I 1968 ble den statlige Idrettshøyskolen i Oslo åpnet av statsminister - og tidligere diskoskaster - Per Borten (SP). I samme retning som Trim-aksjonen peker idrettsaksjonen fra 1973, der flere kjente idrettsutøvere deltok. Slagordet "Idrett for alle" var typisk for "sekstiåtternes" ideologi. Det var unge mennesker, "blendingsgardingsbarn" og "fredsrusbarn", med radikale ideer som preget mye av studentlivet og kulturlivet på 70-tallet. De var opptatt av at rikdom og makt ble fordelt, og at masseidrett derfor måtte komme foran toppidrett. Ikke minst fryktet de at sponsorene skulle få for stor makt over idretten, og brettet blant annet startnummeret slik at reklamen ikke var mulig å se. I stedet krevde de at idrettslivet måtte finansieres ved offentlig støtte. Mye av AIFs idrettsfilosofi ble således tatt opp igjen av ungdom på den politiske venstresida.