Det lokale nivået

"Ut på tur, aldri sur - i alt slags vær!" Turrenn av typen Gautefall Skifestival og liknende fører til aktivitet og bringer penger til fortsatt drift i lag, klubber og foreninger. Det er disse som representerer "grasrota" i norsk idrett. Det er omkring 13000 av dem i hele landet, og de utgjør til sammen et stort mangfold av stort og smått - mest det siste -, rik og fattig, ulike prestasjons- og aktivitetsnivåer og ulike idretter. Det er i prinsippet ikke mulig å drive idrett her i landet uten å være medlem av et lag eller en klubb som er registrert i NIF. Dt vil for eksempel si at også toppidrettsutøveren må betale medlemskontingenten sin på linje med alle andre.

Det som alle lag, klubber og foreninger har felles, er at de skal velge et styre, som gjerne består av en leder, nestleder, kasserer og sekretær i tillegg til noen andre styremedlemmer og varamedlemmer. I tillegg kan det komme sportslige ledere, oppmenn, materialforvaltere osv. avhengig av medlemstall og idrettsaktiviteter. Med undergrupper og komitéer kan det være mange verv til sammen, men det er jo ikke alle som innebærer like mye arbeid! Det er også viktig å få satt sammen en valgkomité, slik at det blir lettere å få besatt alle poster ved neste korsvei! Valg finner sted på årsmøtet, der det også skal trekkes opp retningslinjer for arbeidet for kommende år, ikke minst ved at det også blir vedtatt et budsjett.

I utgangspunktet er det to hovedtyper idrettslag, fleridrettslag og særidrettslag. Som navnet forteller, har de første flere idretter på programmet, de andre bare én. Utviklingen i samfunnet går i retning av spesialisering, og det er derfor ikke overraskende at det er særidrettslaga som er på frammarsj. I fleridrettslag er vanligvis de enkelte idrettene organisert som egne grupper, og disse har gjerne egne årsmøter, der de velger sine egne ledere. De sender dessuten sine egne representanter til årsmøtene i særkretsene. Gruppelederne stiller gjerne på styremøtene i hovedlaget.

Fra 1990 har det vært mulig for gruppene å stå selvstedig økonomisk og juridisk innenfor hovedlaget eller -foreningen, noe som ble vedtatt på Idrettstinget. Kragerø IF Allianseidrettslag er et eksempel på dette. Bakgrunnen for at dette ble mulig, var delvis at gruppene i stor grad fungerte som selvstendige enheter i praksis, delvis at noen særidretter hadde ruinert hele laget med en altfor ambisiøs satsing på eliteidrett med spillerkjøp osv. Resultatet var kanskje at laget måtte selge skigruppas snøscooter, friidrettsgruppas tidtakerutstyr og kutte ut deltakelsen på landsturnstevnet for å overleve økonomisk. (Dette er et eksempel som vel å merke er oppdiktet, og i Kragerø IF var det aldri økonomiske problemer for andre grupper pga. håndballens elitesatsing.)