|
|
|
Den internasjonale olympiske
komité, som nå har hovedkvarter i Lausanne i Sveits, ble dannet på
et møte i Paris i 1894. Det har aldri
vært noen representativ forsamling, medlemmene skulle bare representere
seg selv. De syv første medlemmene kom fra Frankrike, Russland, Tyskland,
Ungarn, Bøhmen, som da var en del av Østerrike-Ungarn, Sverige og Hellas.
At de alle var menn fra høyere samfunnslag, skulle det være unødvendig
å tilføye. De representerte i høyeste grad "den gamle verden".
Det har hele tida vært et prinsipp at nye medlemmer skal utnevnes av komitéen selv. De er ikke
representanter for hjemlandet i IOK, men derimot IOKs representanter i hjemlandet. Tanken bak dette
var at IOK skulle være uavhengig i forhold til nasjonale og politiske interesser. Fra starten har
komitéen vært dominert av adelsmenn, rike forretningsmenn og høyere offiserer. En del medlemsland
har to medlemmer i komiteen, andre land, stort sett land i den tredje verden, har ingen. Gjennomsnittsalderen har tradisjonelt
vært høy, og kvinneandelen har vært lav. Den aktive idretten har vært dårlig representert, men etter hvert ble flere ledere i internasjonale
særforbund utnevnt, til dels slike som den mektige og korrupte friidrettslederen Primo Nebiolo
fra Italia. Syv av de 106 medlemmene i 1996 var kvinner, to av disse med tittelen prinsesse (av i
alt seks kongelige). Prinsesse Anne av Storbritannia har imidlertid til tider vært temmelig "brysom"
for "ringenes herrer". Når sant skal sies, har den tredje verden blitt bedre representert etter hvert,
og idrettsutøverne har begynt å velge sine representanter i IOKs styre.
Her presenteres presidentene i IOK fra starten, men bare tre av dem vil bli gjenstand for en nærmere omtale:
| 1894-1895: Dimitrios Vikelas, Hellas |
|
1895-1925: Pierre de Coubertin, Frankrike
Han var baron og opptatt av å reformere utdanninssystemet i samsvar med idealene fra den engelske sporten. Han reiste rundt i Europa og møtte mange betydelige menn for å samle støtte for planer om å innføre omfattende internasjonale idrettskonkurranser som ledd i oppdragelsen av ungdommen. Først da han fant på å kombinere dette med de olympiske tradisjonene fra den greske antikken, fikk planene oppslutning. At det kulturelle innslaget i lekene dermed ble så sterkt, fikk han glede av selv. I 1912 var lyrikk egen medaljeøvelse, og Coubertin leverte inn diktet Ode til Sporten anonymt. Slik sikret han seg selv også en olympisk gullmedalje. Noen dårlig tegner var han heller ikke. De olympiske ringene, som symboliserer de fem verdensdelene i fredelig kappestrid, viser det. |
| 1925-1942: Henri de Baillet-Latour, Belgia |
| 1942-1952: J. Sigfred Edstrøm, Sverige |
|
1952-1972: Avery Brundage, USA
Selv var han mangemillionær, men utmerket seg ved sin nidkjære kamp for et firkantet amatørreglement. Han deltok i friidrettsfemkamp ved OL i Stockholm i 1912, og som en skjebnens ironi var han en av dem som rykket en plass fram på resultatlista da Jim Thorpe ble diskvalifisert. Formuen hadde han lagt seg opp som entreprenør i Chicago, der firmaet hans hadde ansvaret for å oppføre flere av byens skyskrapere. Vinteren 1972 hadde han hovedansvaret for å sende Karl Schranz hjem fra Sapporo. Hans karriere som OL-president fikk en ulykkelig avslutning med terroraksjonen i München det samme året. |
| 1972-1980: Lord Killanin, Irland |
|
1980-2001: Juan Antonio Samaranch, Spania
Han var bokser i sin ungdom, men slo seg siden opp som forretningsmann i Barcelona og som minister i Francos regjering under det spanske diktaturet. Den første fasen som IOK-president markerte han en sterkere interesse enn sine forgjengere for å tilpasse seg den økonomiske virkeligheten. IOK begynte å tjene enorme summer, ikke minst på salg av retten til å bruke de olympiske ringene til markedsføring av spesielle produkter, og idrettsutøvere som offisielt var profesjonelle, fikk etter hvert delta i OL. Lekene i Los Angeles i 1984 ble de første helkommersielle i historien, mye på grunn av de amerikanske arrangørene, mens OL i Barcelona i 1992 ble et vendepunkt når det gjaldt deltakelse for profesjonelle utøvere, f.eks. det amerikanske "Dream Team" i basket. Den belastende politiske fortida, kombinert med avsløringer om korrupsjon internt i IOK og mangel på demokrati i organisasjonen, har etter hvert tvunget han til å gjennomføre reformer som skal sikre utøverne innflytelse gjennom egne styrerepresentanter, og redusere muligheten for korrupsjon i forbindelse med tildeling av OL-arrangementer. |
| 2001- : Jacques Rogge, Belgia |
| |
| |
| |
| |
| |
| |
| |