P     R     O     S           O     R     E     R     P           R     E     G     D     I           D     S     J     G     L   Valgkanalen: nærmere fokus på styringsorganer T     F     E     E     Å     L ----- Grunnlaget for regjeringsdannelser i etterkrigstida -----   I     O     N     R     T           L     R     T     I     E     F           K     A     N     R     A     D     L     S     G           G     R     A     J     E           L     Ø     R     O     R           E     F     I     N                 N     T     N     E                 K     I     G     R                 E     N     E                       R     G     R

Valg- periode Stortingets sammensetning Grunnlaget for regjeringsdannelsen Hvilken type regjering Sommer 1945 Det siste stortingsvalget før krigen ble holdt i 1936 og gav klart borgerlig flertall, men Arbeiderpartiet beholdt regjeringsmakten med støtte av Bondepartiet på Stortinget (Kriseforliket fra 1935). Regjeringen hadde som følge av tyskernes invasjon 9. april 1940 flyktet til London 7. juni og blitt utvidet med et par medlemmer av andre partier i løpet av krigen. Det planlagte stortingsvalget høsten 1940 kunne av naturlige grunner ikke holdes, men Stortinget hadde i et improvisert møte på Elverum 9. april 1940 overført sine oppgaver til regjeringen (Elverumsfullmakten). Regjeringen Nygaardsvold kom tilbake fra London og håpet å lede landet iallfall fram til stortingsvalget var holdt høsten 1945. Etter samtaler mellom Hjemmefrontens ledelse, ledere i Arbeiderpartiet som hadde oppholdt seg i Norge (og til dels sittet i fangenskap) og politikere fra andre partier ble London-regjeringen avløst av en ny samlingsregjering med representanter fra alle de viktige partiene på den tida i tillegg til Hjemmefronten med Einar Gerhardsen fra Arbeiderpartiet som ny statsminister. Det forteller det meste om den store enigheten på den tida at alle partiene gikk til høstens stortingsvalg på samme program: Fellesprogrammet. Sommeren 1945: Gerhardsen I (AP): Samlingsregjering  - Arbeiderpartiet  - Hjemmefronten  - Venstre  - Høyre  - Bondepartiet  - Norges Kommunistiske     Parti 1945- 1949 Arbeiderpartiet fikk reint flertall på Stortinget ved det første valget etter krigen. Den sosialistiske styrken ble ytterligere understreket ved kommunistenes sterke valgresultat. Einar Gerhardsen fortsatte som statsminister, men nå i spissen for en ettpartiregjering (og altså flertallsregjering). Høsten 1945: Gerhardsen II (AP): Flertallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1949- 1953 Arbeiderpartiet økte sin oppslutning ved stortingsvalget, men dette skjedde på bekostning av Norges Kommunistiske Parti, som mistet alle sine representanter på Stortinget da partiets velgere i stor grad ble skremt bort fra partiet pga. den kalde krigen. Gerhardsen fortsatte som statsminister. Høsten 1949: Gerhardsen II (AP): Flertallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet Det har vært spekulert i mulige årsaker til dette skiftet av statsminister, men sannsynligvis var det Gerhardsen selv som ønsket avløsning etter mer enn seks år som statsminister, og Oscar Torp overtok. Høsten 1951: Torp (AP): Flertallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1953- 1957 Stortingsvalget førte ikke til noen endringer i det som omtales som den parlamentariske situasjonen: Styrkeforholdet mellom den sosialistiske og den borgerlige blokken var som før, Arbeiderpartiet beholdt reint flertall, og Torp fortsatte i første omgang som statsminister. Høsten 1953: Torp (AP): Flertallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet Det var klart for et nytt personskifte: Den aldrende Torp lot Gerhardsen overta som statsminister igjen. Vinteren 1955: Gerhardsen III (AP): Flertallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1957- 1961 Igjen fikk Arbeiderpartiet over halvparten av representantene ved stortingsvalget, og Gerhardsen satt trygt som statsminister i Arbeiderparti-regjeringen. Høsten 1957: Gerhardsen III (AP): Flertallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1961- 1965 Arbeiderpartiet mistet sitt reine flertall på Stortinget, og det nystiftede Sosialistisk Folkepartis to representanter kom "på vippen" mellom de 74 borgerlige og de 74 fra AP. SF besto av utbrytere fra AP som gikk inn for en sterkere grad av sosialistisk politikk, og som derfor så på de borgerlige som et "større onde" enn AP. Med et sosialistisk flertall på Stortinget fikk Gerhardsens AP-regjering fortsette, men nå som mindretallsregjering avhengig av å samarbeide med andre partier på Stortinget. Høsten 1961: Gerhardsen III (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet De borgerlige, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, fikk sjansen til å danne regjering i tre uker høsten 1963. Det hadde lenge vært mye kritikk av AP-regjeringens industripolitikk, og regjeringsskiftet ble utløst av en gruveulykke på Svalbard (Kings Bay-saken). Et borgerlig mistillitsforslag i Stortinget mot regjeringen Gerhardsen ble støttet av SF, noe som banet veien for landets første borgerlige koalisjonsregjering etter krigen med John Lyng fra Høyre som statsminister. Høsten 1963: Lyng (H): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet  - Venstre Allerede etter tre uker måtte den borgerlige regjeringen gå av etter at et mistillitsforslag mot dens politikk ble vedtatt av det sosialistiske flertallet på Stortinget. Gerhardsen kom tilbake som statsminister i en mindretallsregjering. Høsten 1963: Gerhardsen IV (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1965- 1969 For første gang etter krigen stod en samlet borgerlig opposisjon, som i 1963 hadde vist at den kunne danne regjering sammen, mot Arbeiderpartiet ved et stortingsvalg, og de fire partiene, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk flertall til sammen og dannet regjering med Per Borten (SP) som statsminister. Høsten 1965: Borten (SP): Flertallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet  - Venstre 1969- 1973 De borgerlige, Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, fikk til sammen nok en gang reint flertall ved stortingsvalget, men Arbeiderpartiet gjorde et bedre valg enn sist, samtidig som den venstresosialistiske opposisjonen (SF) falt ut av Stortinget. Den borgerlige koalisjonsregjeringen fortsatte, men satt mer utrygt enn før og kunne ikke tåle noe særlig uenighet innen egne rekker. Høsten 1969: Borten (SP): Flertallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet  - Venstre Den borgerlige koalisjonsregjeringen gikk i oppløsning som følge av sterk uenighet mellom særlig Høyre og Senterpartiet om norsk medlemskap i EEC/EF (siden EU), som det nå ble innledet forhandlinger med. Regjeringskrisen ble utløst av at statsministeren hadde vist en journalist et hemmeligstemplet notat om forhandlingene. Trygve Brattelli overtok som statsminister i en mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet, bl.a. for å fortsette forhandlingene med EEC/EF, noe det var klart flertall for i Stortinget. Mars 1971: Bratteli I (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet Statsminister Trygve Bratteli hadde før folkeavstemningen om EEC/EF 25.09 uttalt at AP-regjeringen ville trekke seg om det norske folket gikk imot fullt medlemskap, noe som ble omtalt som "kabinettspørsmål til folket". Etter nederlaget ved folkeavstemningen gikk regjeringen av, og en ny borgerlig koalisjonsregjering i det politiske sentrum av EF-motstandere i Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og det sterkt splittede Venstre overtok med Lars Korvald (KrF) som ny statsminister. Den skulle styre landet fram til stortingsvalget neste høst, og hovedoppgaven var å forhandle fram en handelsavtale med EF. Høsten 1972: Korvald (KrF): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet  - Venstre 1973- 1977 Stortingsvalget i 1973 ble betegnet som det første politiske "jordskjelvet" etter andre verdenskrig. EF-motstandere i Arbeiderpartiet hadde brutt ut og dannet SV (Sosialistisk Valgforbund, før det ble etablert som Sosialistisk Venstreparti i 1975) sammen med Sosialistisk Folkeparti og Norges Kommunistiske Parti (som siden ble splittet). SV fikk stor oppslutning på bekostning av Arbeiderpartiet. Venstre ble splittet ved at EF-tilhengerne etablerte Det Nye Folkepartiet (siden Det Liberale Folkepartiet), og Norges eldste parti mistet svært mye av sin tidligere innflytelse. Samtidig dukket Anders Langes Parti (siden Fremskrittspartiet) opp. Siden det tross alt var sosialistisk flertall på Stortinget med AP og SV, dannet "valgets taper", Arbeiderpartiet med Trygve Bratteli i spisssen, ny mindretallsregjering. Høsten 1973: Bratteli II (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet Det var en bitter lederstrid på Arbeiderpartiets landsmøte i 1975 mellom Odvar Nordli og Reiulf Steen, som representerte henholdsvis høyrefløyen og venstrefløyen i partiet. Det endte med et kompromiss: Steen ble partileder, mens Nordli ble statsministerkandidat - i et parti som på det tidspunktet hadde landets statsminister! Trygve Bratteli var "statsminister på oppsigelse", og tidlig på vinteren 1976 var det klart for statsministerskifte. Vinteren 1976: Nordli (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1977- 1981 I 1977 ble resultatet av det svært spennende stortingsvalget mer på linje med det folk hadde vært vant til etter krigen, bortsett fra at Venstre var like svekket. SV gikk kraftig tilbake, men partiets to representanter sørget for å sikre sosialistisk flertall og fortsatt mindretallsregjering fra Arbeiderpartiet med Odvar Nordli som statsminister i første omgang. Høsten 1977: Nordli (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet Vinteren 1981 var det igjen skifte av statsminister. Arbeiderpartiet hadde behov for en ny, sterk, yngre og samlende lederskikkelse før stortingsvalget til høsten som erstatning for en sliten Nordli. Gro Harlem Brundtland ble dessuten Norges første kvinnelige statsminister. Vinteren 1981: Brundtland I (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1981- 1985 "Høyrebølgen" ble innledet. De borgerlige, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, fikk reint flertall ved stortingsvalget, men klarte først ikke å danne en flertallsregjering fordi KrF fortsatt framsatte krav om å avskaffe loven om selvbestemt abort, og Kåre Willoch dannet en rein Høyre-regjering, en naturlig følge av partiets sterke framgang. Høsten 1981: Willoch I (H): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Høyre De borgerlige, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, ble før sommerferien 1983 enige om å danne en koalisjonsregjering, der Kåre Willoch fra Høyre fortsatt var statsminister. Høyre ville gjøre det lettere å få sakene gjennom i Stortinget ved å trekke de to andre partiene inn i regjeringen, samtidig som ledelsen i Kristelig Folkeparti stilltiende ga opp kampen mot selvbestemt abort. Sommeren 1983: Willoch II (H): Flertallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet 1985- 1989 De borgerlige koalisjonspartnerne, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mistet det reine flertallet ved stortingsvalget, men fortsatte som mindretallsregjering med støtte fra Fremskrittspartiets to representanter på Stortinget, bl.a. fordi lederen, Carl I. Hagen, hadde forsikret i valgkampen at partiet ikke ville felle en borgerlig regjering hvis stasministeren stilte kabinettspørsmål. Høsten 1985: Willoch II (H): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet Den borgerlige regjeringen fikk ikke støtte av det borgerlige Fremskrittspartiet (og de to sosialistiske partiene) i Stortinget for nye avgifter (som regjeringen mente var nødvendige pga. kraftig fall i oljeprisene), gikk av etter å ha stilt kabinettspørsmål i Stortinget og overlot regjeringsansvaret til Arbeiderpartiet og Gro Harlem Brundtland (som straks la fram forslag om å innføre de avgiftene partiet hadde stemt imot for å felle regjeringen!). Våren 1986: Brundtland II (AP): Mindetallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1989- 1993 De borgerlige partiene fikk flertall ved stortingsvalget, og selv om Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti samlet var sterkt svekket, fikk disse partiene det kraftig styrkede Fremskrittspartiets støtte til å danne regjering med Høyres Jan P. Syse som ny statsminister. Høsten 1989: Syse (H): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet Spørsmålet om Norges forhold til EU, i første omgang EØS-avtalen, kom igjen på den politiske dagsorden og gjorde et fortsatt regjeringssamarbeid mellom Høyre og Senterpartiet umulig, med en ny AP- og Brundtland-regjering som resultat. Høsten 1990: Brundtland III (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1993- 1997 Stortingsvalget fikk ingen betydning for regjeringsspørsmålet. Et fortsatt knapt borgerlig flertall på Stortinget kunne ikke samarbeide om regjeringsmakt, spesielt ikke siden Senterpartiet var kraftig styrket som følge av EU-saken. Brundtland-regjeringen fortsatte. Høsten 1993: Brundtland III (AP): Mindretallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet Brundtland ønsket selv å trekke seg som statsminister, og tidspunktet var egnet ettersom Thorbjørn Jagland nå fikk ett år på å markere seg før neste stortingsvalg. Regjeringsskiftet var et personskifte. Høsten 1996: Jagland (AP): Mindetallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 1997- 2001 Jagland hadde erklært at APs regjering ville trekke seg om partiet gikk tilbake ved stortingsvalget, noe som faktisk skjedde. Senterpartiet, som i mange saker hadde støttet APs politikk på Stortinget, hadde gått inn for å danne en regjering med Kristelig Folkeparti og Venstre hvis det ble borgerlig flertall ved stortingsvalget. Sentrumsregjeringen med Kjell Magne Bondevik som statsminister ble akseptert av de andre borgerlige partiene, Høyre og Fremskrittspartiet, som ga den "arbeidsro". Høsten 1997: Bondevik I (KrF): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Kristelig Folkeparti  - Senterpartiet  - Venstre Sentrumsregjeringen stilte kabinettspørsmål i et forsøk på å tvinge Stortinget til å gå imot bygging av gasskraftverk uten rensing. Regjeringen fikk flertallet i Stortinget imot seg i en sak som for den var svært viktig, og valgte å trekke seg, samtidig som Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet fikk danne en mindretallsregjering fram til valget. Våren 2000: Stoltenberg I (AP): Mindetallsregjering Ettpartiregjering  - Arbeiderpartiet 2001- 2005 De tidlligere regjeringspartnerne i sentrum, KrF, SP og V, hadde før valget uttrykt ønske om et nytt regjeringssamarbeid, men i det nye Stortinget var disse partiene svekket, samtidig som Høyre var styrket. KrF og V valgte å gå inn i et regjeringssamarbeid med H i stedet for SP, en regjering som baserte seg på Fremskrittspartiets støtte i Stortinget. Kjell Magne Bondevik ble igjen statsminister. Høsten 2001: Bondevik II (KrF): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Kristelig Folkeparti  - Venstre 2005- 2009 Senterpartiet hadde skiftet side, Sosialistisk Venstreparti hadde erklært seg villig til å gå inn i en koalisjonsregjering med Arbeiderpartiet for første gang, mens AP på sin side hadde gått inn for å danne sin første koalisjonsregjering. Disse tre "rød-grønne" partiene fikk flertall sammen på Stortinget ved valget, og landet fikk sin første flertallsregjering på 20 år med Jens Stoltenberg som statsminister. Høsten 2005: Stoltenberg II (AP): Flertallsregjering Koalisjonsregjering  - Arbeiderpartiet  - Senterpartiet  - Sosialistisk Venstreparti 2009- 2013 Stortingsvalget endret ikke den parlamentariske situasjonen. De "rød-grønne" partiene beholdt det reine flertallet på Stortinget. Det var for øvrig første gang siden 1969 at partier som dannet en flertallsregjering, klarte å beholde flertallet på Stortinget også ved neste valg. Jens Stoltenberg fortsatte som statsminister. Høsten 2009: Stoltenberg II (AP): Flertallsregjering Koalisjonsregjering  - Arbeiderpartiet  - Senterpartiet  - Sosialistisk Venstreparti 2013- 2017 Stortingsvalget endte med klar borgerlig valgseier. Etter sonderinger mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble det klart at Høyre og Fremskrittspartiet dannet en koalisjonsregjering med en støtteerklæring fra Kristelig Folkeparti og Venstre, som sammen valgte å stå utenfor regjeringen, men altså støtte dannelsen av den etter å ha blitt enige med regjeringspartiene om en del viktige politiske saker og inngått en del kompromisser. Erna Solberg fra Høyre ble statsminister, mens Fremskrittspartiet kom med i en regjering for første gang. Høsten 2013: Solberg (H): Mindretallsregjering Koalisjonsregjering  - Høyre  - Fremskrittspartiet