Denne uttalelsen fra Tørdal til Johan Sverdrup er hentet fra Vestmar 11. juni 1881. Dette var en avis som stod på opposisjonens side i den politiske kampen om parlamentarismen. Opposisjonen ble etter hvert kjent som og stadig oftere omtalt som Venstre, selv om partiet først ble formelt stiftet i 1884.

Dette folkemøtet - og den uttalelsen det resulterte i - forteller ganske mye om det politiske engasjementet rundt omkring i landet på denne tida. Det saken i virkeligheten gjaldt, var om det var Stortinget eller den svensk-norske kongen som skulle utnevne regjeringen. (I virkeligheten var det de som allerede var statsråder, altså de fremste representantene for embetsstanden, som pekte ut regjeringskollegaer og etterfølgere.)

(1) I 1880 hadde Stortinget for tredje gang besluttet at statsrådene (medlemmene av regjeringen) hadde plikt til å møte i Stortinget og svare for seg. Denne såkalte statsrådssaken var ledd i taktikken fra opposisjonens side for å gjøre regjeringen avhengig av Stortinget, noe kongen og statsrådene hadde skjønt og lagt ned veto hver gang. 9. juni 1880 vedtok Stortinget at statsrådene uansett hadde møteplikt, noe disse selvfølgelig ikke brydde seg noe om.

(2) I grunnloven stod det at Kongen (eller i praksis regjeringen) hadde utsettende veto i lovsaker: kunne nekte å skrive under en lov to ganger. Om Stortinget gjorde det samme lovvedtaket for tredje gang, kunne det ikke legges ned veto. Statsrådssaken var imidlertid en grunnlovssak, og i grunnloven var det ikke et ord om Kongen hadde noen vetorett i slike saker. Enhver kunne tolke det slik som det passet best. Kongen og regjeringen påberopte seg da absolutt veto, mens opposisjonen mente at det samme utsettende veto gjaldt der som i vanlige lovsaker. De mest radikale var imot vetorett for Kongen i det hele tatt!

Johan Sverdrup ver egentlig født i Sem ved Tønsberg i 1816, men slo seg ned som overrettssakfører i Larvik. Han var innvalgt på Stortinget fra 1851 til han overtok som statsminister i 1884 etter at regjeringen Selmer var dømt av riksretten som følge av statsrådssaken og vetostriden. Det var Sverdrup som hadde vært hovedarkitekten bak opposisjonen på Stortinget ved at han i 1869 i spissen for de radikale intellektuelle ("byradikalerne") gikk sammen med Søren Jaabæks bondeopposisjon, og det var han som formulerte slagordet "all makt i denne sal" (Stortinget). Etter at Venstre var splittet i Rene og Moderate i 1888, ble han sittende som statsminister for Moderate Venstre, men måtte gå av i 1889 etter et mistillitsforslag fra Høyre, som hadde gått kraftig fram ved valget året før. Da Sverdrup døde i 1892, var han igjen valgt inn på Stortinget, men rakk aldri å møte.