Dette er erindringer av oppveksten i Kragerø fra ca. 1814 av sagbrukseier og trelasthandler Tellef Dahll Schweigaard fra boka Anton Martin Schweigaards Barndom og Ungdom av L. M. B. Aubert, gjengitt i Kragerø Byes historie. Tellef Dahll Schweigaard var bror av Anton Martin Schweigaard, kjent som "Kragerøs store sønn". Det nevnes ikke her at brødrene ble fostret opp hos slektninger etter at begge foreldrene døde allerede i 1818, og at Anton Martin måtte gå handelsveien og "livets skole" før han fikk ta latinskolen i Skien og studere jus i Kristiania.
Forholdene var under vor Opvæxt meget sørgelige, da næsten al Handelsvirksomhed laa nede. Den høie Importtold paa Trælast i England gjorde Afsætningen til dette Land, hvor Norge fra Fortiden havde havt det fordelagtigste Marked for sine Produkter, saa godt som til en Umulighed, og dette i Forbindelse med Navigationsakten (1) gjorde Byens store Koffardiflaade (2), som udgjorde en betydelig Del af dens Formue, næsten Værdiløs. Jeg erindrer, at et ganske nyt Skib, efter at være komplet ekviperet, henlaa, indtil det var forraadnet og blev Vrag, og blev solgt til Ophugning. Velhavende Folk, som havde sine Penge udestaaende, blev ved Pengereduktionen (3) berøvede den største den største Del af sine udlaante Kapitaler; andre, hvis Formue grundede sig paa Værdier i Huse og Landeiendomme, kunde deraf ingen Indtægt erholde (4). Byens eneste Export Trælastudskibning, var ganske ubetydelig og skaffede liden Virksomhed for Arbeiderbefolkningen og end mindre fortjeneste for Exportørerne. Da nu hertil kom den tvungne Udredelse til Norges Bank (5) - Anton og jeg var Øienvidner til, at vore Forældres Sølvtøi og Guldsager gik i Smeltediglen for at skaffe den ilignede Sum til Banken - er det let at indse, at en stor Del av Byens Indbyggere havde vanskeligt for at slaa igjennom, hvilket desværre ogsaa var Tilfældet med mine Forældre og Bedstemoder, og vi maatte derfor føle mange Savn og Mangler.
I 1812 og 13, da vore Kyster var omsværmede af engelske Krydsere, var Mangelen paa Brødstoffe i Byen saa stor, at man i smaa Dæksbaade maatte liste sig over Jylland og afhente nogle faa Tønder Rug, som man mod Vederhæftighedsattest af Byfogden (6) fik udleveret af de af den danske Regjering oprettede Kornmagasiner. Jeg erindrer, at Fader fik afhentet et lidet Parti Rug i en liden Dæksbaad. De fleste andre Artikler, som var nødvendige for det almindelige Behov, var ikke at erholde (4). Jeg mindes saaledes, at vi som Skolegutter blandt andet ikke engang kunde faa kjøbt Grifter og Blyanter, og det Blæk, vi skulde skrive med, havde sa lidet Farvestof, at man neppe kunde se, hvad vi havde skrevet. Det napoleonske Kontinentalsystem (7) blev ogsaa, som bekjendt udøvet i Norge paa Grund af Danmarks Alliance med Frankrige og hindrede indførselen af alle Varer fra England. Politiet holdt af og til Husundersøgelse hos de Handlende for at efterspore, om engelske Manufakturvarer fandtes, og jeg erindrer, at Politiet i den Anledning engang indfandt sig i Faders Butik, men at de intet fandt, da Fader, som i Forveien bekjendt med denne Visit, havde bortgjemt, hvad han havde af den Slags Varer.
Denne korte Skildring tydeliggjorde trange Forholde i vor By og de Virkninge, de udøvede paa Samfundslivet.
Vi var saaledes nægtede al den Komfort, som den bedre stillede Del af Samfundet var tilvant, men savnede dog ikke Omgang med de større Familier, som altid behandlede os hjertelig og med Opmærksomhed. Moder og Bedstemoder søgte paa alle Maader at tilfredsstille vore Fornødenheder; men med deres bedste Villie kunde dog ikke skaffe os mere end det nødvendigste. Til vor Beklædning maatte vi nøies med hjemmevævede Tøier, som Bedstemoder lod tilvirke af Uld og Lin, som hun avlede paa sin Landeiendom, og disse Tøier sendtes til Skien for at farves.
Efter Aaret 1820 forbedrede de merkantile Forholde (8) sig, og som Følge deraf blev vor Families Stilling ogsaa forbedret, hvilket igjen skaffede os de Fornødenheder, vi forhen havde savnet; men de trange Forholde under vor Barndoms- og første Ungdomstid, hvorunder min Broder levede op, bidrog vistnok til, at han allerede tidlig modnedes til Tænking og Livets Alvor.
(1) Navigasjonsakten ble innført under Oliver Cromwell i 1651 og var rettet mot den store rivalen på havet den gangen, Nederland. Bare engelske skip og skip fra land som England skulle selge lasten til eller kjøpe lasten fra, fikk frakte varene. Dette var en stor fordel for et svakt Norge, som den gangen trengte denne beskyttelsen av skipsfarten. Ikke minst hadde Norge drevet en omfattende eksport av trelast til England fram til Napoleonskrigen. Under krigen fant britene andre som kunne og ville selge dem f.eks. trelast, noe som nærmest innebar en ruin for de velstående norske trelasthandlerne langs kysten i øst og sør, for eksempel i Kragerø. (Da Navigasjonsakten ble opphevet i 1849 som ledd i innføring av økonomisk liberalisme, hadde forresten den norske handelsflåten blitt så sterk at den ikke lenger trengte en slik beskyttelse og kunne tilby billigere frakt enn konkurrentene. Norge hadde altså fordeler både av at loven ble innført og opphevet!)
(2) Koffardiflåten vil si handelsflåten (i motsetning til krigsflåten) og kommer, som så mange ord for handel og sjøfart, fra nederlandsk, der "kopfardie" vil si "kjøpefart".
(3) Inflasjon er vanlig som følge av en krig når utgiftene skal betales. Da er det fristende å la seddelpressa gå for å få mer penger på kort sikt. At disse pengesedlene etter hver får redusert sin verdi, trenger en ikke ha særlig mye økonomisk innsikt for å forstå!
(4) få (jfr. tysk "erhalten")
(5) Stortinget som satt sammen i 1815-16, vedtok å skrive ut en sølvskatt til den nyopprettede Norges Bank for å garantere verdien av den norske myntenheten.
(6) Byfogd Christian Hersleb Horneman representerte Kragerø på Eidsvoll i 1814.
(7) Frankrike tvang det europeiske fastlandet til å blokkere handelen med Storbritannia under Napoleonskrigen.
|
|
Tellef Dahll Schweigaard (til venstre) ble aldri like berømt som broren, men var respektert i hjembyen og var iallfall dens ordfører et par år på 1840-tallet.
Anton Martin Schweigaard (til høyre) var "skolelys", framtredende jurist (professor) og økonom og en av de aller mest kjente representantene på Stortinget fra 1842 til 1869, valgt for Kristiania. I den kulturelle og politiske striden var Anton Martin Schweigaard på J. S. C. Welhavens og P. A. Munchs side som konservativ og tilhenger av embetsmannsstaten, men samtidig var han en forkjemper for økonomisk liberalisme og for at moderne realfag skulle fortrenge klassiske språkfag som latin og gresk i skolen. Flere år etter A. M. Schweigaards død i 1870 ble sønnen dømt til en mindre bot av riksretten. Han hadde latt seg utnevne som statsminister i en Høyre-regjering en kort periode i 1884 mot Stortingets vilje, før Johan Sverdrup overtok i spissen for Venstre og parlamentarismen ble innført.
(8) mulighetene for å drive handel