| |
|
|
Dette leserinnlegget om de svenske arbeiderne i Kragerø sto trykt i Vestmar 11. juni 1891. Hr. Redaktør! Jeg vil kun bede om Plads for nogle faa Linier i Deres ærede Blad. For nogen Tid siden stod der averteret i Kragerøbladene, at der for nogle vante Stenarbeidere var Arbeide at faa i Kragerø ved Henvendelse til Stadsingeniøren. Som i Almindelighed, naar saadant Arbeide skal udføres og Byens (Kommunens) Arbeide tiltrænger endel Folk, saa indfandt der sig ogsaa dennegang en hel Del Svensker, som naturligvis paa sædvanlig Maade blev foretrukket for os Nordmænd, og fik Arbeide ved første Spørgsmaal. Grunden til, at Svensker bestandig har Fortrinnet fremfor os indfødte Nordmænd, maa vel nærmest tilregnes Svenskens paatagende sledske Udtryk "till at tala på svenska vid Norrmannen", som den svenske Statsminister og Storskryter Åkerhjelm ivaares udtrykte det i den svenske Rigsdag. Det er nu magtpaaliggende, at gjøre Noget for Arbeiderne, som for det meste er meget daarligt økonomisk stillede, og det af den Grund, at Svenskerne her oversvømmer vore Arbeidssteder, og disse bliver i Almindelighed foretrukket for norske Arbeidere, der maa forlade Fædrelandet og reise til Amerika. De svenske Autoriteter faar se til at sørge for sine Arbeidere, thi her i Norge har vi ikke Arbeide og Brød til os selv engang, langt mindre til de svenske Arbeidere. Kragerø, 5te Juni 1891. En til Byen skattende Arbeider, |
Håkon Finstad gjorde i sin tid et omfattende arbeid for å kartlegge den svenske innvandringen til Kragerø. I Årsskrift 1984 for Kragerø og Skåtøy Historielag stod artikkelen "Svensker i annenhvert hus", om svensk innvandring til Kragerø 1850-1900. Her vil det bli referert fra denne artikkelen: Mot slutten av 1800-tallet var nesten 1000 svensker bosatt i de tre kommunene som i dag utgjør Kragerø, altså Kragerø by, Sannidal og Skåtøy. Noen av disse reiste igjen, mens andre ble igjen og stiftet familie. De tok med seg familienavn som Bohlin, Carlsten, Dahlgren, Dahlin, Ehnebom, Eneberg, Lieberg, Lindquist, Lundin, Mattson, Palmstrøm, Sundberg, Sundquist, Sundvall og Wiik (Langøy), eller de tok navn etter den plassen der de slo seg ned: Muffetangen (Bærøy). De bodde helst ved sjøen, særlig i Kragerø sentrum og i områder av tidligere Skåtøy kommune nær byen. I Kalstadkilen ble det sagt at det bodde "svensker i annenhvert hus". I perioden 1851-1910 utvandret 1.170.456 svensker, nesten en million havnet i Amerika, mens Danmark og Norge kom langt bak, likevel som nummer to og tre på lista. Motivene kunne være trange kår hjemme og drømmen om et bedre liv, eventyrlyst eller et ønske om å slippe unna den svenske militærtjenesten. Den første merkbare bølgen av innvandrere fra Sverige til Kragerø-distriktet kom på slutten av 1860-tallet og tidlig på 1870-tallet. Deres fedre var som oftest gårdbrukere, husmenn, arbeidere eller håndverkere, og de kom naturlig nok fra områder i Sverige som lå nær det sørøstlige Norge: Båhuslen (særlig Tanum 5 mil sør for Svinesund), Gøteborg, Dalsland og Värmland. Svenskene jobbet i mange slags yrker når de kom hit, men de fleste finner vi i fire store grupper, som også forteller mye om arbeids- og næringsliv i distriktet på den tida: industri, isbruk og gruvearbeid; håndverk; sjøfart og fiske; jordbruk og skogbruk. |
|
|
|