Hjemmefronten.

Det er kanskje ikke riktig å si at N.S. har mistet hodet. Det man ikke har, kan vanskelig mistes. Men når selv blinde høner kan finne korn, er det merkelig at N.S. i enhver konflikt med folket, altid velger det dummeste og tåpeligste. F.eks. med lærerne. Ethvert håp om en ordning ble ødelagt i det øyeblikk da de gikk til massearrestasjon av standens fremste representanter. Så også med prestene. I og med arrestasjonene av biskop Berggrav og pastorene Wisløff, Indrebø og Karlsen, tør det være klart at også her er alle broer brutt.

Det er sikkert riktig at N.S. nå er inne i en vanskelig og skjebnesvanger krise. Som et mulig forsøk på løsning, har vi hørt antydet at N.S. burde tilby frigivelse av alle lærere og prester, hvis de to stender ville bøye seg. Om et slikt tilbud skulle bli fremsatt, er vi sikre på at det ville være forgjeves. Det er selve saken som har diktert lærernes og prestenes standpunkt, og med åpne øyne har de gått inn for det, i bevisstheten om at de risikerer både friheten og livet. Vi høyakter dem for hva de har gjort, og vi forstår fullt ut å vurdere betydningen av det. Når historien om kampen på hjemmefronten engang skal skrives, vil prestenes og lærernes innsats gi stoff til et lysende kapittel. La oss ikke mistenke dem for å ville svike saken bare for å oppnå personlige lettelser.

Men en utgang på striden må det bli, og da tror vi de svenske aviser har rett når de sier at det kun er to mulige utganger. Enten vil tyskerne kvitte seg med Quisling og hans gjeng, eller også vil det bli innledet en terrorperiode som langt vil overskygge unntagelsestilstanden ifjor. De svenske aviser hevder at sjangsene for disse to muligheter er 50-50. Hva enn løsningen blir, går vi en tung og kritisk tid imøte.

Kampen på hjemmefronten har allerede krevet mange ofre. Det vil bli mange fler. Men vi må love hverandre, alle som en: Vi vil stå fast, ikke vike hverken for trusler eller for bøddelens skjendige gjerninger.