| |
|
|
9. juni 1945 /RF. Ad. Gestapos (1) tortur m.v. Møtte her idag etter anmodning fra Mathilde (Bittema) Reichelt, f. 20.2.19, ansatt som søster på Ullevål sykehus, men har permisjon til sept. d.å. adresse i denne tid Kragerø. Hun forklarer idag, at hun arbeidet på Ullevål sykehus til 6. feb. 1942 da hun ble hentet der av en norsk statspolitimann (2). Denne fortalte det gjaldt et forhør ang. hennes bror Erik (3). Hun ble kjørt direkte til Gestapo i Victoria Terrasse, hvor hun ble framstilt for Fehmer (4). Fehmer ville ha rede på forskjellige ting m.h.t. v.s. bror Erik, og mente at v. og Erik hadde med, eller stod bak, rømningene fra Ullevål sykehus (5). Dette nektet selvfølgelig v. og sa at hun ikke hadde noe kjennskap til disse rømningene. Fehmer ville absolutt ha rede på hvor Erik befant seg og spurte også etter en "B.B." (Beck). Forhøret varte om lag 1/2 time, hvoretter hun ble satt i kjelleren, og noen timer etterpå ble hun kjørt til Grini (6) hvor hun i 3 dager satt som fri fange (7). Hun ble vekket 2 gange og tatt fram til forhør på Grini, men disse forhørene førte ikke til noe positivt for Gestapo. Den 3dje nattlige forhøret fant sted etter 3 dager. Han ble da igjen vekket om natten og ført til "Formidlingen", (vaktstuen ved den indre port) hvor det satt 3 tyskere i skjorteærmene og midt på gulvet stod en krakk eller taburett. Den ene av disse var Fehmer. Tyskerne sa at det var varmt der og henstilte til v. å ta av seg kåpen. V. satte seg etter anmodning på taburetten, hvorette de spurte om v. visste hvor den hytta var som fangene som rømte fra Ullevål, hadde tilhold. V. hadde absolutt ikke noe rede på noen hytte, men dette spørsmål ble stadig gjentatt av Gestapo. Fehmer ba da v. også ta av seg en strikkejakke som hun hadde på seg. Dette gjorde hun og ble således sittende i bare underkjolen. Umiddelbart etter fikk hun et meget kraftig slag over ryggen av en gummitamp som var omviklet med ståltråd. Etter dette første slag fikk v. betenkningstid til å si hvor hytta var. V. kunne ikke si det. Hun visste det jo ikke, og fortalte gestapistene det, men dette trodde de ikke. V. fikk deretter en rekke slag over ryggen igjen. Hun falt tilslutt av krakken. Det var Fehmer (8) og en av de andre som slo hele tiden. Fehmer snakker norsk og v. kjente ham av navn. Det 3de medlem av Gestapo måtte holde v. mens de 2 andre slo. V. besvimte 2 ganger, men hver gang slo de kaldt vann over henne, og så snart hun kom til bevissthet igjen fortsatte de å slå og banke henne. De slo fortrinnsvis fra midten av ryggen og nedover lårene til knærne. V. forsøkte å vri seg unna slagene. De dro henne da bortover gulvet med den følge at hun fikk skrubbsår på skulderbladene og nedover ryggen et stykke. V. regner med at slagene som de tilføyet henne varte omlag 1/2 times tid. Men stund-imellom holdt de opp litt og ga henne, delvis også spurte, om hun ville ha betenkningstid til å røpe hyttens beliggenhet. Mens hun lå på gulvet i en slik pause var det en av de 2 ukjente gestapister som spurte Fehmer om de skulle begynne på nytt (å slå). "Nei det nytter ikke", svarte Fehmer. V. fikk så lov til å reise seg opp, og ble fulgt ut i et annet rom, hvor hun satte seg ved en skranke, og la hodet på armen, støttet til skranken. Etter en stunds forløp kom Fehmer ut der, tok henne i håret og rettet opp hodet og sa: "Si meg nå hvor hytta er ?" "Nå må De da forstå at jeg ikke vet dette", svarte v. "Ja De har vært tapper nå", svarte Fehmer. V. ble så ført tilbake, men ble satt i mørkecelle i kjelleren. Dette varte i 3 dager, men alt i alt satt hun 10 uker i kjelleren. Etter mishandlingen lå v. 10 døgn og de første 4 døgn utelukkende på magen. Hun var så opphovnet og tykk på kroppen etter alle de slag hun var tildelt, at selv trodde hun ikke hun noen gang skulle bli menneske igjen. Etter at hun hadde ligget tilsengs i en uke, fikk hun besøk av Fehmer ledsaget av en tysk S.S.læge. Lægen undersøkte nyrene, og tok urinprøve. Fehmer snakket ikke da til v., og hun tror besøket vesentlig gjaldt å få vite hvorledes det stod til med v. Et par dager seinere kom den tyske oppsynskvinne og skulle ha en ny urinprøve. Hun fortalte da v. at den første var positiv med blod i, og måtte derfor ha en ny. Etter hva v. seinere fikk høre var det også blod i denne. Etter 10 uker ble v. flyttet opp i 2. etg. hvor hun satt i enecelle i 16 mdr., og deretter satt hun 4 mdr. sammen med en annen pike, Bosse Eliassen, Ole Vigsgt. 21a, I. Den 6. oktober 1943 ble så v. ført fra Grini til Tyskland (9), hvor hun var 1 1/2 år til kapitulasjonen. Hun var der som N.N.fange (10), og fikk ikke motta eller skrive brev, og heller ikke motta pakker. V. ble ved sin ankomst til Sverige (11) 9. april i år undersøkt av læger, men de kunne ikke finne at hun hadde noe mén av mishandlingen hun var tilføyet på Grini. V. tilføyer at da Fehmer ikke fikk noe ut av henne sa han, eller muligens en av de andre, at de skulle komme igjen siden, og da skulle de brekke armer og fingre av v., likeledes ben og tær. Fehmer selv tilføyet at v. aldri skulle få se sin mor igjen. V. ble også av Fehmer eksaminert om sin tremenning
Tor Salvesen. Da hun svarte på disse spørsmål sa Fehmer:
"Det er ikke sant, det sier ikke Salvesen, vi skal hente ham."
"Ja, hent ham", svarte v. men det ble ikke gjort. Salvesen var
muligens allerede da pint ihjel, visstnok også av Fehmer, som ihvertfall
skulle ha saken mot ham. Salvesen hadde ikke noen befatning med rømningene
fra Ullevål, hvorfor han ble arrestert, såvidt v. vet. På politirapporten har A. Th. Hafredal tilføyd: Underskrivne vil ikke unnlate å tilføye: Jeg satt sammen med v.s. bror, Borti Reichelt på Grini og Akershus i 1942, og 5. mndr. i 1943. Han led av betennelse i nesehulen og ble lagt inn på Ullevål sykehus, hvor han var til sommeren 1943, da han ble overført til Grini. Visstnok den 30. oktober 1944 ble han, muligens sammen med 39 andre, ført ut derfra og skutt uten dom (12). V.s. annen bror, Erik, ble drept i Nordland (3), våren 1943, og v.s. far, som var skipskaptein og gikk i de alliertes konvoier, ble i 1941 torpedert og drept. Dertil kommer at v.s. tremenning Thor Salvesen i 1942 ble pint ihjel av Gestapo. En meget hjemsøkt famillie." Torsdag 14. juni 1945 skriver "Vestmar" bl.a. følgende om hva som skjedde ved Oslotogets ankomst dagen før: ... Sympatien gjaldt især den hårdt rammede frue som har mistet både sin mann og sine to sønner i denne menneskeødende krig. Hyldesten gjaldt Bittema, heltinnen fra Ullevål, tysk fange i tre år som med ukuelig mot trosset tysk terror og vold og nå kommer hjem rank og livsmodig som før. Under musikk fra Liebergs høyttaler marsjerte en avdeling hjemmestyrker opp og stilte seg i geled fra stasjonstrappen til den flagg- og blomstersmykkede drosjen (13) familien skulde kjøre hjem i. Pårørende og venner fikk adgang til plattformen for å overrekke blomster (14). Einar Grimsrud brakte Bittema den første blomst på vegne av hjemmestyrkene. Før de pårørende fik levert sine kranser, ble Bittema kidnappet av to hjemmefrontgutter som bar henne på gulstol fram til høyttaleren hvor Knut Hægeland Olsen (15) holdt en varm (...) tale ... |
Teksten til venstre er altså et resultat av det formelle avhøret av Bittema Reichelt i forbindelse med rettssaken mot Siegfried Wolfgang Fehmer, i tillegg til overbetjentens høyst personlige kommentar, og teksten aller nederst er altså en skildring av Mathilde (Bittema) Reichelts hjemkomst. Politirapporten som ble resultatet av avhøret 9. juni 1945, ble sendt hjem til Bittema i Kragerø av Hafredal året etter på direkte forespørsel. Med den fulgte en svært personlig hilsen til henne, der han også minnet henne om at hun nok ville bli innstevnet som vitne mot Fehmer. Alle tekstene er gjengitt i "Bittema - gjennom KZ til friheten" av Mathilde Reichelt Knutsen og Lill Simonsen fra 1986. (1) "Geheime Staatspolizei" (det tyske hemmelige politiet) (2) Betegnelsen Statspolitiet eksisterte før krigen, men det var da rett og slett Utrykningspolitiet. Det Statspolitiet som ble opprettet under krigen, ble dannet etter mønster av det tyske sikkerhetspolitiet og samabeidet nært med dette. Ikke minst pga. aksjonen mot jødene ble dette en sterkt belastet del av politiet, og nesten alle ansatte meldte seg inn i NS i løpet av krigen. (3) Erik Reichelt hadde blitt involvert i motstandsarbeid, noe Bittema delvis hadde kjennskap til, og det var også hun som hadde fått advart broren, men hun visste ikke at han hadde kommet seg til Sverige. I det hele tatt hadde hun ikke noe å fortelle som Gestapo kunne ha interesse av. Erik kom seg over til England og ble vervet av Kompani Linge. Det siste oppdraget gikk, for å være helt korrekt, til Troms, men endte katastrofalt. Bare Jan Baalsrud kom seg unna, og hans flukt danner utgangspunkt for den kjente norske filmen "Ni liv", som i sin tid ble nominert til Oscar. Erik Reichelt ble hardt såret, og døde på sykehus i Tromsø, delvis som en følge av skadene, delvis som følge av tortur under avhør. (4) Siegfried Wolfgang Fehmer hadde en høy stilling i Gestapo i Oslo, og i løpet av krigen ble han øverste sjef. Han hadde vært medlem av NSDAP (Adolf Hitlers Nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti) fra 1930 og SS fra 1937, og som "troende" nasjonalsosialist og fascist mente han at det var i statens interesser at det kom fram opplysninger for å fjerne "skadelige elementer" som f.eks. norske motstandsfolk, og for å oppnå dette måtte individets interesser komme i annen rekke. Slik kunne han forsvare bruk av tortur under avhør. (5) Noen motstandsmenn som hadde blitt såret da de hadde blitt tatt til fange, hadde klart å komme seg ut av Ullevål sykehus til tross for at de hadde blitt "passet på" av tyskerne, som nærmest var desperate etter å fange dem igjen. De trodde feilaktig at søsknene Reichelt og tremenningen Thor Salvesen hadde ansvaret og kunne gi avgjørende opplysninger. (6) Grini (nå Ila sikring) i Bærum kommune var den mest kjente fangeleiren i Norge. (7) Det var fanger med ulik form for status på Grini. Som "fri fange" kunne Bittema holde kontakt med andre innsatte i kvinneavdelingen ved at celledøra ikke ble låst. Men dette varte altså bare i noen dager. (8) Fehmer gjorde det mange andre krigsforbrytere prøvde etter krigen: Han forsøkte å unnslippe som en av mange i vanlig militæruniform. Han ble avslørt da han prøvde å få tilbake hunden sin! Mens han selv satt i fangenskap på Akershus og ventet på dommen, skrev han relativt detaljert om virksomheten sin, bl.a. om den systematisk torturen fangene ble utsatt for, og det stemmer i grunnen godt med det som kommer fram i dette avhøret. Han hevdet selv at Bittema var den eneste kvinnen som han selv torturerte. Bittemas sak var en av ca. 20 tilsvarende saker som ble brukt i bevisførselen mot han, og det hele endte med at han ble dømt til døden og henrettet i 1948. (9) Ravensbrück 7-8 mil nord for Berlin var hovedsakelig en kvinneleir, der fangene ble utsatt for hardt arbeid, trakassering og elendige sanitære forhold. Overslag over antall fanger i løpet av krigen varierer fra ca. 150.000 til 300.000, antall døde fra ca. 20.000 til 90.000. I utgangspunktet var det en arbeidsleir, men mot slutten ble det mer og mer en utryddelsesleir. Folk døde ikke lenger bare som følge av overanstrengelse, tortur, henrettelser, smittsomme sykdommer, selvmord o.l., men det var også mange som ble gasset i hjel. De fleste av de 92 norske kvinnene kom tilbake. (10) Med status "Nacht und Nebel" hadde fangene ingen identitet, for de skulle bare forsvinne i natt og tåke. De fikk ikke ha noen form for kontakt med familien eller andre, som heller ikke skulle få vite hvor de befant seg. Bittemas mor og to søstre klarte likevel å oppspore henne og sende pakker gjennom familien til en av de andre norske kvinnene i leiren. (11) De norske kvinnene som hadde overlevd oppholdet, ble hentet til Sverige av svensk Røde Kors i de kjente hvite bussene. Allierte styrker rykket på den tida raskt fram på alle fronter, og det ville ikke ta mange dager før leiren var befridd uansett. Ferden gikk gjennom det utbombete Tyskland og det okkuperte Danmark, der de tyske vaktene forlot fangene idet de gikk om bord på båten til Malmø. Ankomsten til Sverige ble imidlertid en svært sammensatt opplevelse for Bittema, som først da fikk vite at hun hadde mistet faren og de to brødrene. (12) Mot slutten av krigen ble den tyske okkupasjonsmakten med Josef Terboven (Reichskommissar für die besetzten Gebiete Norwegens) i spissen og den mest "trofaste" og "troende" delen av Nasjonal Samling desperate etter å knuse den norske motstanden. Et resultat av dette var at 40 fanger ble skutt uten lov og dom ved én anledning, og etter krigen ble det funnet massegraver på Trandum nær Gardermoen, noe Vidkun Quisling ble konfrontert med i rettssaken sommeren og høsten 1945. (13) Bilen skal visstnok ha vært tatt fra et framtredende lokalt NS-medlem (og måtte ikke kjøre lenger enn til hjemmet i Løkka). (14) Den aller første skal ha vært tremenningen Thor Salvesens vesle sønn, omtalt som "Lille-Thor". (15) en av hennes klassekamerater |
|
|
|