Lars Edvart Olsen ble født på Furuholmen i 1909. Beretningen hans, som er gjengitt her, er hentet fra "Buskerud og Telemark i nær fortid", Oslo 1983.

Min første arbeidsplass hvor det var fagforening, var på Valberg Makadam. Det var i 1927. Jeg ble da medlem i Norsk Arbeidsmannsforbund, var også med i konflikt på denne arbeidsplass. Etter åtte ukers streik ble arbeidet gjenopptatt med ny avtale, som ga et beskjedent resultat. En litt senere konflikt på samme arbeidsplass ble erklært ulovlig. Tillitsmenn den gang ble av kommunevalgte truet med boikottloven. Med boikottloven som redskap kunne hovedpersonen i en familie nektes forsorgsunderstøttelse.

På grunn av dårlige tider var det en sammensveiset ungdomsgjeng på Furuholmen. Vi bygde en hytte uten offentlig støtte og byggetillatelse: hytten hadde ett rom på 4 meters bredde og 5 meters lengde, pluss kjøkken. Alle var med i denne hytten og gjorde sitt til at alt fungerte som det skulle, her var styre og alt som hører til i en interesseorganisasjon. Møtekveldene bestod i planene fremover, politikk, hyggekvelder; også hyggekvelder for eldre, med god oppslutning.

Ungdomsgjengen på Furuholmen var radikalt sammensveiset, vi var arbeidsløse, og politisk bevisste ble vi gjennom hva den enkelte hadde lest og diskutert. Vi ble jo sett på som samfunnsfiender. En ting som ble sterkt diskutert, var matlapper til ungdom som bodde hjemme. Når Arbeidsløses forening kom på tale, var vi selvfølgelig med der, likeledes var vi politisk organisert. Jeg valgte Norges Kommunistiske Parti. De fleste var i Arbeiderpartiet. I Arbeidsløses forening var det snakk om sak og ikke partiskiller, her var det bestemmelser og direkte aksjoner. Vi tvang igjennom matlapper for ungkarer; siden besluttet kommunestyret at ungkarene skulle på gamlehjemmet og bryte jord for matlapper på fire kroner. Dette ble fulgt opp med forsvarlig arbeid. I min tid som formann i foreningen ble vi nektet matlapper med denne begrunnelse: Ungkarene kan møte opp på gamlehjemmet og arbeide og spise der.

Dette ble også fulgt opp, men alt første dagen oppstod problemene. Ingen ville reise hjem. Hadde vi først blitt sendt på gamlehjemmet, så ble vi der. Vi hadde intet å forsømme med det. Dette var på sommeren, vognskjulet måtte ryddes og provisoriske køyer settes opp. Noen få dager etter kom det beskjed til bestyreren: Send dem hjem, de skal få sine matlapper.

I 1935 organiserte lastegjengen på Gulodden seg og ble kalt Gulodden Arbeiderforening, avdeling 109, Norsk Kjemisk Industri-arbeiderforbund. Jeg var den første formann, og var formann fram til 1942. Vi fikk avtale og bra lønnsforbedringer.

Når man får tillitsverv, vil de gjerne gro og bli flere. Ved siden av formannsvervet i Kragerø og Skåtøy Kommunistlag var det Arbeidsløses forening, Gulodden Arbeiderforening, Kragerø Faglige Utvalg og Telemark Faglige Samorganisasjon. Til sist ble jeg valgt inn i fattigstyret, uten at mitt parti hadde noen representanter i herredsstyret, men den perioden ble ikke lang.

Jeg måtte som tilsynsmann skrive ut matlapper. Da jeg skrev ut matlapp til det ufødte barn, skrev fattigstyrets formann og forretningsføreren til fylkesmannen og ba om at Ugildhetsloven måtte blil gjort gjeldende overfor meg. Lovens bokstav hadde - etter erindring - en bestemmelse som sa at besvangret kvinne i sjette måned kunne godskrives barnebidrag hvis tilsynsmannen finner det nødvendig. Hun fikk det som tilsynsmannen hadde skrevet, via distriktslege og ved jordmors kontroll. Det var tilrettelagt styremøte som jeg var innkalt til, men jeg fikk muntlig beskjed om at varamann var innkalt; de hadde fått skriv fra fylkesmannen, som det måtte være vemmelig for meg å høre på. Når jeg hadde tenkt meg om, skjønte jeg situasjonen og møtte opp; der satt hele fattigstyret og min varamann. I fattigstyret den gang het det seg at det skulle være minst en kvinne, og presten var selvskreven deltaker. Ingen forsvarte meg for min handling, ingen påpekte ulovlighet etter loven. Enstemmig ble jeg suspendert på grunn av Ugildhetsloven.